Heldigvis har jeg ikke opplevd noe lignende. I kollektivet vårt, med to jenter og to gutter, så er det  nesten urovekkende stille. Faktisk så vet jeg sjelden om jeg er alene i leiligheten eller ikke, for dørene til hvert rom er igjen uten noen tegn på lyder. Oh yes, det gjelder min dør også. Vi har til og med fått en kommentar fra folkene i 2. etasje om at vi er for stille.

Den eneste gangen vi på blodig alvor virkelig bryter oss ut fra våre usosiale bobler, er når internettet faller ut. Da kommer vi ut alle mann, som om det var boligbrann. (Haha, burde blitt dikter). Dessverre hopper internettet ut relativt ofte, til vår store frustrasjon. Faktisk var det under et slikt utilstedeværende hopp fra internettets side at vi fikk vår første ordentlige prat en av de første dagene vi bodde her. Ingen Internett betydde flere timers prating oss imellom for første gang. Er det ikke rart?

Men over til kollektiv. Det funker veldig bra. Iallefall her. Vi har vaske - og ryddeliste for hver uke, og vi kjøper kun vår egen mat i kjøleskapet. Ingen felles middag som spleises på. Og selvfølgelig har vi hver våre hyller i skap og kjøleskap. 

Så enkelt har det vært for kollektivet jeg er en del av og fungere sammen. Jeg tror faktisk de få punktene der er de viktigste. Er det noe man krangler om så er rot og penger. Nå vet vi hvem som skal vaske, og vi slipper noe "det der er mitt, og det er deres, jeg skal ha penger igjen for ditt og jeg skal ha penger igjen for datt"-opplegg. Håper jeg gjorde den siste der klar nok.

Dessuten tror jeg det er veldig greit å velge kollektiv første gang man flytter ut. Og da mener jeg spesielt om man flytter til en helt ukjent by slik jeg gjorde. Med kollektivet finnes det tross alt mennesker man kan henge med. Man føler seg ikke så ensom. 

Neste år derimot, kan jeg tenke på å bo for meg selv. Når jeg har blitt mer kjent her, og vet hvordan det er å bo utenfor foreldrenes trygge vinger.